|
|
|
|
|
    
 
©Design:Christoffer Mikalsen |
Mysteriet om gråhodealbatrossen av Tom Schandy En aprildag i 1837 ble det skutt to gråhodealbatrosser på Fiskumvannet i Buskerud. Verken før eller siden har denne arten blitt observert på den nordlige halvkule. Hva i all verden hadde en albatross å gjøre i Buskerud? Syd-Georgia i det sørlige Atlanterhavet. Det blåser friskt rundt meg på kanten av stupet innerst i bukta Elsehul en januardag. Noen meter fremfor meg varmer en usedvanlig vakker fugl sin gråhvite dununge på reiret. Fuglen er engråhodealbatross – en av flere albatrossarter som hekker på denne fuglerike øya i lavtrykkenes hovedgate i sør. 
Gråhodealbatrossen på reir på
Syd-Georgia.Foto : Tom Schandy Mysteriet på Eiker Som nær nabo til det fuglerike Fiskumvannet i Øvre Eiker i Buskerud har denne opplevelsen spesiell betydning for meg. “Et forvildet eksemplar av denne art blev i april 1837 fanget paa isen paa Fiskumvand i Eker. Den var i selskabmed en anden albatros, som imidlertid blev skudt i stykker, saa den ikke kunne prepareres”, skriver Robert Collett i Norges fugle fra 1921. Verken før eller siden er denne arten blitt observert på den nordlige halvkule, så det var ikke rart at Fiskumvannet etter dette ble viden kjent i ornitologiske kretser Stadig flyr gråhodealbatrosser forbi på stive vinger i den kraftige vinden, og understreker at denne og at de andre artene i denne familien er bygd for et liv i storm og kulingkast over storhavet på den sørlige halvkule. Det grunne, næringsrike Fiskumvannet med bondelandet omkring er definitivt ikke noe miljø for denne fuglen. Gråhodealbatrossen hekker på små klippeøyer i sørhavet, på Syd Georgia, ved Kapp Horn, på isolerte øyer sør for New Zealand og øyer mellom Afrika og Antarktis. Totalt teller bestanden 500.000 fugler, hvorav 38.000 par hekker Syd-Georgia. Den trives best på de vindfulle breddegradene som kalles “roaring forties” og “furious fifties” - med 40 grader sørlige breddegrad som sin absolutte nordgrense. Den forsøker ikke engang å nærme seg det vindstille ekvator-beltet. Menneskehjelp Ornitologene betraktet lenge funnet ved Fiskumvannet som spontant, det vil si at man antok at fuglen hadde kommet seg til Eiker for egen maskin, men for cirka 20 år siden ble det sådd tvil om dette. Gråhodealbatrossen kunne umulig ha flydd til Fiskumvannet på egne vinger. Her måtte det har vært en hjelpende menneskehånd inne i bildet, hevdet ornitologer. Ja, hvorfor ikke, tenker jeg der jeg sitter på Syd-Georgia. Vi vet at hvalfangere på Syd Georgia tok med seg pingviner til Lofoten og villrein til Syd Georgia. Kanskje de også tok med seg noen gråhodealbatrosser. Det er bare et problem: Norske hvalfangere startet ikke sin virksomhet på Syd Georgia før i 1904 – 67 år etter at fuglene ble skutt i Norge. Men det var selvfølgelig nordmenn i skipsfart før det, og kolonien ved Kapp Horn kunne være et annet sted man fanget gråhodealbatross – bortsett fra at de første norske 
Gråhodealbatrossens unge
sitter ensom i reiret ogventer på mat. Foto: Tom Schandy skipene ikke rundet Kapp Horn før rundt 1840 – det vil si tre år etter de fatale skuddene på Eiker. Det finnes likevel andre muligheter. Det er slett ikke nødvendig å oppsøke koloniene for å kunne fange gråhodealbatrosser, for disse fuglene er å se over store havområder i sør. Norske sjøfolk kunne ha jobbet på andre skip som fartet på gråhodealbatrossens hav – eller det kunne være at utenlandske sjøfarere tok med seg albatrossene til den nordlige halvkule. Kanskje ble sluppet fri – og kanskje forvillet de seg inn over Eikerbygdene i en eller annen storm. Man vet at gråhodealbatrossen ble fanget ganske vanlig under skipsfart på den sørlige halvkule, og det er derfor sannsynlig at individene på Eiker ble brakt til Europa av sjøfolk. fri – og kanskje forvillet de seg inn over Eikerbygdene i en eller annen storm. Man vet at gråhodealbatrossen ble fanget ganske vanlig under skipsfart på den sørlige halvkule, og det er derfor sannsynlig at individene på Eiker ble brakt til Europa av sjøfolk. Collett gir oppskriften på albatross-fangst i sin fuglebok fra 1921: “Den fanges ligesom andre albatrosser ofte paa krog av sjøfolkene, som lipper den på dækket, hvorfra den har meget vanskelig for at hæve sig paa grund av de lange vinger, og hvor den vralter om uden at lægge nogen skyhed for dagen. Placeres den derimot på rækken, varer det ikke længe, før den absentrerer sig”. På gjenvisitt Da jeg kommer hjem, tar jeg kontakt med Zoologisk Museum i Oslo. Det ene eksemplaret som ble skutt i 1837, skal nemlig befinne seg her. Preparanten på fugleavdelingen, Bjørn Aksel Bjerke, er velvilligheten selv og tilbyr seg å ta med det utstoppede eksemplaret til Fiskumvannet. Snart sitter den grånende albatrossen på isen av Fiskumvannet nok en gang. - Den har holdt seg godt, selv om den har blitt gråere, sier preparanten. Med meg har jeg den lokale oppsynsmannen for Fiskumvannet naturreservat, fuglekikkeren Magne Sjøblom. Han legger seg ned og studerer den sjeldne gjesten som gjorde Fiskumvannet så kjent. - Dette er spesielt, sier han. Og enda mer spesielt og mystisk blir det hele da vi ser lappen på det utstoppede eksemplaret – “1834” står det. I alle bøker er årstallet oppgitt til 1837, så dette gjør det enda mer mystisk. Litt forskning avdekker imidlertid at 1834 står på trykk i en engelsk artikkel, og her sås det usikkerhet om hvorvidt arten ble skutt i 1834 eller 1837. Kanskje falt de fatale skuddene i 1834, og kanskje ble ikke observasjonen meddelt ornitologene før i 1837? Det er en rar følelse å se den utstoppede fuglen stå der i det fremmede miljøet. Gåten om hvorfor den havnet her en aprildag for 164 eller 167 år siden, finnes bare i dens døde hode – og i noen andre ukjente gjerningsmenns døde hoder. Vi forventer i hvert fall ikke å se den igjen her oppe. Syd-Georgia med sine enorme fuglekolonier er derimot stedet for å møte den i levende live. Ulempen er bare at øya ligger 17 000 kilometer unna Norge, så det blir neppe mange nordmenn som får oppleve den vakre albatrossen i sitt naturlige miljø. 
Preparant Bjørn Aksel Bjerke
ved Zoologisk Museum (t.v.) og oppsynsmann og fuglekikker Magne Sjøblomstuderer gråhodealbatrossen som ble skutt på Fiskumvannet i forrige århundre. Den eneste sikre observasjonen av denne arten på nordlige halvkule. Foto : Tom Schandy (Stykket er hentet fra Busksvetten 1-2003)
|
|